Det mener sivilingeniør Vidar Havellen i Norconsult AS. Han har gitt oss denne artikkelen:

Det bygges en rekke nye næringsbygg i Osloområdet og landet for øvrig etter nye byggeforskrifter og etter enda høyere energimål enn dette. Blant annet er egne målsettinger om energimerke A eller B en drivkraft i disse prosjektene. Felles for disse byggene er et vesentlig lavere energi- og effektbehov til oppvarming enn tidligere.

Samtidig har disse byggene et kjølebehov som må dekkes opp. Det interessante er, at i mange tilfeller er energi- og effektbehovet til kjøling og oppvarming i samme størrelseskategori. Det betyr at ved hjelp av varmepumpeteknologi kan nær hele varme- og kjølebehovet dekkes opp hvis det etableres systemer for termisk sesonglagring, eller bygget kan bruke sjøen som varmelager. Den samme installasjonen som bygges for å dekke kjøling, kan benyttes til å dekke 95 til 100 prosent av varmebehovet.

Berggrunnen under ethvert bygg kan brukes som et energilager for å flytte energi mellom sesongene. I stedet for å dumpe energien over taket om sommeren med støyende installasjoner, kunne den samme energien blitt lagret i grunnen. Taket kan fritt frigjøres til annen og kanskje langt mer verdifull bruk.

Ingen grenser

Det er i teorien ingen grenser for hvor mye energi som kan lagres under bygget, slik at teknologien kan benyttes for de fleste typer bygg ved at det bores energibrønner før byggingen starter. Det er vanskelig å gjøre dette etter at bygget er reist. Teknologien krever en tilnærmet balanse mellom kjøle- og varmeenergibehovet over året, hvilket er ganske vanlig i nyere kontor- og forretningsbygg. Det forutsettes at det ikke er undergrunnsinstallasjoner eller svært dypt fjell på stedet for å bruke metoden.
Det er fremdeles noe behov for videreutvikling av kollektorsystemene i grunnen for å effektivisere energilageret, men dagens teknologi kan brukes uten store problemer.

Det er en rekke prosjekter i Oslo under bygging eller i planleggingsfasen hvor denne teknologien er eller ønskes benyttet. Men på grunn av dagens lovverk kan fjernvarmekommisjonæren legge føringer som ødelegger lønnsomheten i slike anlegg. I Oslo kan fjernvarmekommisjonæren levere kjøling bortsett fra i et mindre anlegg i Nydalen, som er eget konsesjonsområde, og i deler av Bjørvika slik at  byggherren må finne metoder for å fjerne overskuddsvarmen fra kjøleanlegget. Alternativene er normalt støyende og/eller arealkrevende takinstallasjoner med tørrkjølere eller den enda mindre ønskede teknologien med kjøletårn.

Varmepumpeanlegg

med termisk sesonglagring har behov for backupvarme. Spisslast i moderne bygg kan unngås helt ved riktig utforming av varmepumpeanlegget. Fjernvarme som backup til slike anlegg kunne vært en miljøvennlig totalløsning, men Hafslund Fjernvarme har torpedert lønnsomheten ved at de krever at kunden bruker egen tariff med et høyt fastledd (rundt 500 kr/kW abonnert effekt pr år) i tillegg til energileddet uavhengig av hvor mye man faktisk belaster fjernvarmenettet. I tillegg krever Hafslund Fjernvarme at i et multibruksbygg med både boliger og næringsarealer at hver bruksgruppe etablerer egne kundesentraler for fjernvarme. Konsekvensen av dette er at i et enkelt prosjekt i Oslo har man blitt nødt til å bygge åtte kundesentraler for fjernvarme i stedet for en enkel. Sentralene blir en rørspagetti uten like. Det kan synes som målsettingen for fjernvarmekonsesjonæren er å gjøre det så dyrt og vanskelig som mulig å etablere miljøvennlige energiløsninger innenfor konsesjonsområdet.

Plan og bygningsloven åpner for fritak for tilknytning hvis man kan dokumentere at anlegget er mer miljøvennlig enn fjernvarme. I praksis er et fritak nærmest umulig å få, ettersom den lokale forvaltningen i Oslo lener seg på en faglig uttalelse som hevder at avfallsbrenning er fornybar energi og ikke er forbundet med forurensning. En uttalelse basert på en forutsetning om at det kun er reelt restavfall som brennes. Hvilket i praksis betyr at alt som kan resirkuleres er antatt tatt ut av avfallet. Det er ingen energi- eller miljøkrav knyttet til avfallet som brensel. Avfales betraktes som fornybart uavhengig av hvor mye fossil energi det inneholder til tross for at det er kjent at det inneholder en stor andel plast. Måten å betrakte avhending, resirkulering og gjenvinning av restavfall, gjør det i praksis umulig å dokumentere mer miljøvennlighet med lokale løsninger for å oppnå et fritak fra tilknytningsplikten.

Lovverket må endres

slik at denne type miljøvennlig varme- og kjøleproduksjon, kan ha fritak for tilknytning til fjernvarme eller at fjernvarmeselskapene presses til å etablere egne tariffer for denne type anlegg. Ettersom man kan bygge disse anleggene uten spisslastvarme, er det kun backup som er behovet. Med det lave varmebehovet bygges anleggene som lavtemperaturanlegg med turtemperaturkrav gjerne under 50 grader på de kaldeste dagene. Det betyr at backup kunne vært levert fra fjernvarmeleverandøren fra returvarmen fra nettet, slik at det i mange tilfeller ikke belaster rørnettet i det hele tatt, og at backupvarmen kan dekkes opp med den mest miljøvennlige varmen i anlegget.

Etter som backupkravet er tilfeldig og ikke sammenfallende med nødvendigvis den kaldeste dagen, gir dette minimale behov for økt effektkapasitet i fjernvarmeanlegget. Bakcup kunne derfor vært solgt vesentlig billigere enn vanlig fjernvarme, og kunne vært et lukrativt produkt for konsesjonæren i forhold til investeringen de må gjøre i eget nett og i produksjonskapasitet.

Oppsummert

Følgende endring må gjøres i Plan og bygningsloven med tilhørende forskrift: For en begrenset bygningsmasse hvor det etableres termisk sesonglagring av energi må det tillates fritak for tilknytning til fjernvarmenettet så lenge fjernvarmekonsesjonæren ikke kan tilby fjernkjøling. Med begrenset bygningsmasse menes et tilsvarende antall bygg Energimerkeforskriften tillater for lokal varmesentral.

Fjernvarmeselskapene bør tilby backup til fordelaktige priser framfor å påtvinge kundene straffeavgifter for å bygge miljøvennlige løsninger